wordify
bokmålsordboka
knot
SUBSTANTIV
Av knote
Det å knote
Noen kaller språklig tilpasning knot
Det å knote
Det ble litt knot før vi fikk det til
knoter
SUBSTANTIV
Person som har lett for å knote
knoting
SUBSTANTIV
Det å knote
Se på knoting som en form for dialektblanding
Det å knote
Feilen ble ordnet med litt knoting
knott
SUBSTANTIV
Norrønt knǫttr ‘knott, kule, ball’
knapp, knast
Knottene på et radioapparat
Fotballstøvler har knotter under
Finhogd løvved (som ble brukt til generatorbrensel under den andre verdenskrigen)
(tettvokst) smågutt
nynorskordboka
knot
SUBSTANTIV
Av knote
Det å knote
Kalle blandingsspråk for knot
Det å knote
Det nye systemet førte til mykje knot
knotar
SUBSTANTIV
Person som har lett for å knote
knotemål
SUBSTANTIV
knotespråk
SUBSTANTIV