wordify
bokmålsordboka
klokke
SUBSTANTIV
Norrønt klokka, fra middelalderlatin, trolig opphavlig keltisk lydord
Dyp metallskål som henger med bunnen i været (med fritthengende kolv inni), og som brukes til å ringe med
Støpe klokker
Kirkeklokke, matklokke, skipsklokke
ringeapparat
Dørklokke
Kuppelformet beholder
Dykkerklokke, osteklokke
Klokkeformet blomst
Blåklokke, snøklokke
ur
Vite hva klokken er slagen (vite hvordan det forholder seg med noe som er nevnt eller underforstått)
Kunne klokka
Klokka slo to
Bytte klokker
Vekkerklokke
tidspunkt
Skru klokka tilbake
Passe klokka
Klokka er ti
Hvor mange, hvor mye er klokka?
Gå som en klokke
Fungere jevnt og sikkert
Klokken er slagen
Det er over, forbi med noe
klokke
VERB
Fra svensk
I idrett: ta tiden
Løperen ble klokket inn på 2.01,3
klokkebøye
SUBSTANTIV
Lydbøye med klokke som slår med bølgeslagene
klokkebånd, klokkeband
SUBSTANTIV
urkjede
nynorskordboka
klokke
SUBSTANTIV
Norrønt klokka, frå lågtysk, mellomalderlatin, opphavleg keltisk
Djup metallskål som heng med botnen opp (og har kolv inni); stor bjølle
Ringje med klokkene
òg til dømes:
kyrkjeklokke, skipsklokke
ringeapparat
òg til dømes i:
dørklokke
Kuppelforma behaldar, deksel
òg til dømes i:
dukkarklokke, dykkarklokke, osteklokke
Bjølleforma blomster
òg til dømes i:
blåklokke
Instrument som måler (og varslar) tid; ur; forkorta kl.
Kjøpe klokke
Klokka slo to
Kunne klokka
òg i til dømes i:
lommeklokke, stoveklokke, stueklokke, vekkarklokke, vekkjarklokke
tidspunkt
Klokka er ti
Passe klokka
klokke
VERB
Frå svensk
I idrett: ta tida
Bli klokka først inn
klokkeblom
SUBSTANTIV
(plante av) slekt i klokkefamilien med klokkeforma (blå eller kvite) blomstrar i klasar; Campanula
klokkebøye
SUBSTANTIV
Lydbøye med klokkeliknande lyd