wordify
bokmålsordboka
kjerte
SUBSTANTIV
Norrønt kerti, gjennom lavtysk og gammelhøytysk ‘veke’, fra latin charta ‘veke’, opprinnelig ‘papir’
Høyt vokslys; kjertelys, fakkel
kjertel
SUBSTANTIV
Opprinnelig ‘liten knute’, beslektet med kart
Organ i kroppen som har evne til å skille ut visse stoffer
Som etterledd i ord som:
bukspyttkjertel, kjønnskjertel, tårekjertel
Organ eller celle i plante som skiller ut væske
kjertelys
SUBSTANTIV
Av kjerte
Stort talglys eller vokslys
kjertesvein
SUBSTANTIV
Om norrøne forhold: ung høyættet hirdmann (som holdt en kjerte ved kongens bord)
nynorskordboka
kjerte
SUBSTANTIV
Norrønt kerti, gjennom lågtysk og gammalhøgtysk ‘veike’, frå latin charta ‘veike’, opphavleg ‘papir’
Høgt vokslys; kjertelys, kjerteljos
kjertel
SUBSTANTIV
Opphavleg ‘liten knute’, samanheng med kart
Organ i kroppen som har evne til å skilje ut visse stoff
Som etterledd i ord som:
bukspyttkjertel, sveittekjertel, tårekjertel
Organ eller celle i plante som skil ut væske
kjertelbetennelse
SUBSTANTIV
kjertelhår
SUBSTANTIV
Plantehår med klissete, kuleforma spiss som skil ut visse stoff