wordify
bokmålsordboka
fakkel
SUBSTANTIV
Gj ty. Fackel; fra lat. fax ‘fakkel’
Stav eller bunt av tynne stikker som er innsatt med brennbart stoff; boks med brennstoff og kraftig veke til å tenne på ute
Bære fakler i demonstrasjonstog
I oppkjørselen hadde de tent fakler
De la ned blomster og tente en fakkel på ulykkesstedet
I petroleumsvirksomhet: tårn som brukes til å brenne overskudd av olje og gass; jf fakle
fakkeltog
SUBSTANTIV
tog av folk som bærer brennende fakkel ofte for å markere en sak eller minnes noen som er gått bort
Gå i fakkeltog mot atomvåpen
fakkelbærer
SUBSTANTIV
Person som bærer en fakkel
Det er mange fakkelbærere i toget
Hun var fakkelbærer for OL-ilden
Person som går foran og kjemper for en sak
Han er en fakkelbærer i kampen mot rasisme
nynorskordboka
fakkel
SUBSTANTIV
Gj ty. Fackel; frå lat. fax ‘fakkel’
Stav eller samanbunta tynne stikker innsette med brennbart stoff; boks med brennstoff og kraftig veike til å tenne på ute
Bere faklar i demonstrasjonstog
Dei hadde tent faklar på trappa før festen
Dei tente ein fakkel på ulykkesstaden
I petroleumsverksemd: tårn som blir brukt til å brenne overskot av olje og gass; jf fakle
fakkelberar
SUBSTANTIV
Person som ber ein fakkel
Det var mange fakkelberarar i demonstrasjonen
Han er vald ut som fakkelberar i OL
Person som går føre og kjempar for ei sak
Ho er ein fakkelberar i kampen mot ekstremisme
fakkeltog
SUBSTANTIV
tog av folk som ber brennande fakkel ofte for å markere ei sak eller minnast nokon som er gått bort
Gå i fakkeltog mot atomvåpen