wordify
bokmålsordboka
kjenning, kenning
SUBSTANTIV
Norrønt kenning, av kenna ‘oppkalle’
To- eller flerleddet poetisk omskrivning i norrøn diktning; perifrase
kjenning
SUBSTANTIV
bekjent
De var gamle kjenninger
kjenning
SUBSTANTIV
Av kjenne
Det å merke noe; føling, snev; aning
Få kjenning av land
Ha en kjenning av influensa
kjenningsbokstav
SUBSTANTIV
Av kjenning
Hver av bokstavene i kjenningssignal til båt eller fly
nynorskordboka
kjenning, kenning
SUBSTANTIV
Norrønt kenning
To- eller fleirledda poetisk omskriving i norrøn dikting; perifrase
kjenning
SUBSTANTIV
Av kjenne
Person ein kjenner eller har omgang med
Gamle kjenningar
kjenning
SUBSTANTIV
Av kjenne
Det å merke noko; føling, snev; aning
Få kjenning av land
Ha ei kjenning av influensa
kjenningsbokstav
SUBSTANTIV
Av kjenning
Kvar av bokstavane i kjenningssignal til båt eller fly