wordify
bokmålsordboka
kante
VERB
Av kant
Velte, ramle over ende
Syklisten ble lettere skadet etter at hun kantet
Sette kant på
Kjolen var kantet med fløyel
Danne kant rundt
Veien er kantet med lønnetrær
kantebånd, kanteband
SUBSTANTIV
Bånd til å kante med; skråband
kantele
SUBSTANTIV
Fra finsk
Strengeinstrument som ligner en siter
nynorskordboka
kante
VERB
Av kant
Velte, ramle i koll; rulle, kantre
Setje kant på
Kåpa var kanta med skinn
Danne kant rundt
kanteband
SUBSTANTIV
band til å kante med; skråband
kantele
SUBSTANTIV
Frå finsk
Strengeinstrument som liknar ein siter
kantete
ADJEKTIV
Av kant
Som har (mange) kantar; ujamn; jamfør kanta
Ei kantete handskrift
Klønete, stiv, udiplomatisk
Steile og kantete personar