wordify
bokmålsordboka
kantarell
SUBSTANTIV
Fra nylatin, av gresk kantharos ‘beger’
Matsopp med gaffelgrenede ribber og traktlignende hatt; Cantharellus cibarius
kantate
SUBSTANTIV
Fra italiensk ‘sang’, av latin cantare ‘synge’
Høystemt korverk med solostemmer og orkester
Tekst til kantate
kant
SUBSTANTIV
Det å kante; enkelt fall eller kast
Rulle kant i kant
kante
VERB
Av kant
Velte, ramle over ende
Syklisten ble lettere skadet etter at hun kantet
Sette kant på
Kjolen var kantet med fløyel
Danne kant rundt
Veien er kantet med lønnetrær
nynorskordboka
kanta
ADJEKTIV
Med kant eller hjørne; som det er laga eller sett kant på; jamfør kantete
Eit kanta bord
Ein kanta kjole
kantarell
SUBSTANTIV
Frå nylatin, av gresk kantharos ‘beger’
Matsopp med gaffelgreina ribber og trektliknande hatt; Cantharellus cibarius
kantate
SUBSTANTIV
Frå italiensk ‘song’, av latin cantare ‘syngje’
Høgstemt korverk med solostemmer og orkester
Tekst til kantate
kant
SUBSTANTIV
Det å kante; einskilt fall eller kast
Rulle kant i kant