wordify
bokmålsordboka
kantete, kantet
ADJEKTIV
Av kant
Full av kanter; ujevn
Kantete steinblokker av granitt
Som tar lite hensyn; stiv, klossete
En kantete person
kante
VERB
Av kant
Velte, ramle over ende
Syklisten ble lettere skadet etter at hun kantet
Sette kant på
Kjolen var kantet med fløyel
Danne kant rundt
Veien er kantet med lønnetrær
nynorskordboka
kantete
ADJEKTIV
Av kant
Som har (mange) kantar; ujamn; jamfør kanta
Ei kantete handskrift
Klønete, stiv, udiplomatisk
Steile og kantete personar