bokmålsordboka
individ
SUBSTANTIV
Av lat. individuus ‘udelelig’
En enkelt person eller et enkelt vesen, særlig sett i forhold til art, gruppe, klasse eller samfunn
Motsetningen mellom individ og samfunn
Geiteflokken teller cirka 30 individer
individualitet
SUBSTANTIV
Individuelt særpreg; personlighet
Personene i boka mangler individualitet
individualisme
SUBSTANTIV
Det å sette det enkelte individs behov og uavhengighet først
Lære eller ideologi som hevder at enkeltindividet har en vesentlig og selvstendig betydning innenfor en helhet; til forskjell fra kollektivisme
individualist
SUBSTANTIV
Tilhenger av individualisme
Person som handler på egen hånd, uten samråd med andre
nynorskordboka
individ
SUBSTANTIV
Av lat. individuus ‘udeleleg’
Ein einskild person eller ein einskild skapning, særleg sett i høve til art, gruppe, klasse eller samfunn
Motsetnaden mellom individ og samfunn
Geiteflokken tel om lag 40 individ
individsiffer
SUBSTANTIV
(kvart av) dei tre første siffera i personnummeret (etter fødselsdatoen og før dei to kontrollsiffera)
individualitet
SUBSTANTIV
Personane i boka manglar individualitet
individualisme
SUBSTANTIV
Det å setje behova og fridomen til det einskilde individet først
Lære eller livssyn som hevdar verdien til individet og retten til den einskilde i høve til det allmenne; mots kollektivisme