wordify
bokmålsordboka
ill
ADJEKTIV
Norrønt illr
Dårlig, ubehagelig, lei
Ilt vær
Som gjør vondt
Gjøre ilt
Få ilt i magen
Brukt som førsteledd i sammensetninger: skarp, intens, voldsom; i ord som illgjø, illrød og illskrike
illebefinnende
SUBSTANTIV
Plutselig anfall av ubehag eller sykdom
Føreren av ulykkesbilen kan ha fått et illebefinnende
illgjerning
SUBSTANTIV
Norrønt illgerning; jamfør ill
Ond handling; ugjerning, forbrytelse
illegalitet
SUBSTANTIV
Det at noe er lovstridig; illegal virksomhet
nynorskordboka
ill
ADJEKTIV
Norrønt illr
Vond, lei, låk; motbydeleg; dårleg
Ilt vêr
Som valdar smerter; pinefull, sår
Ein ill fot
Ha ilt i ei tå
Brukt som adverb
Det gjer ilt
Vreid, arg, sinna; vondlynt
Han vart ill for det
Brukt som substantiv
Setje ilt mellom folk
Brukt som førsteledd i samansetningar: sterk, skarp, intens; i ord som illgøy, illraud og illskrike
illbyste
SUBSTANTIV
Av ill og avleiing av bust
Brå, illsinna skapning
illelåt
SUBSTANTIV
klage, jammer
illelæte
illelæte
SUBSTANTIV
last, vondord