bokmålsordboka
huske
SUBSTANTIV
Innretning til å huske i; gynge
Barnehagen var godt utstyrt med husker og klatrestativer
huske
VERB
Fra dansk, jamfør norrønt hugsa
Hente fram fra hukommelsen noe en har sett, hørt, opplevd eller følt; ha erindring om; komme i hug, minnes
Huske noen fra skoletiden
Han husker mye fra barndommen
Jeg har kjent henne så lenge jeg kan huske
Så vidt jeg husker, var det slik det gikk til
Ha evne til å erindre
Huske godt
Huske dårlig
Jeg husker visst feil
Være oppmerksom på; ikke glemme; ha i tankene
Husk å ta med kopp
Det er visst ingen som husker på meg
Jeg må spørre deg om noe mens jeg husker det
Du må huske på at du ikke er noen ungdom lenger
huske
VERB
Trolig lydord
Bevege opp og ned; gynge
Huske et barn på kneet
Vi fikk virkelig husket oss på overfarten
Være i bevegelse opp og ned; bevege seg opp og ned
Myra husket stygt under oss
Båten husket i bølgene
huskeregel
SUBSTANTIV
Regel, regle, sammenligning eller lignende som en bruker for å huske noe, særlig kunnskap
Lage en huskeregel for passordet
nynorskordboka
huske
SUBSTANTIV
Innretning til å huske i; gynge
huske
VERB
Samanheng med husse; truleg lydord
Føre jamt opp og ned; halde i voggande rørsle; gynge
Huske barnet på kneet
Huske seg
Vere i rørsle opp og ned; røre seg opp og ned; disse
Myra huskar under oss
Båten huska stygt i bølgjene
Huske opp og ned
huske
VERB
Av lågtysk huschen ‘skunde seg’; samanheng med hysje
Drive hardt fram, skunde på
Huske på
Drive på
Huske seg
Skunde seg
Få huska seg
Få tukt, juling
Ho huska han av garde
huske
VERB
Opphavleg lydord; av same opphav som hukre og hutre
skjelve, gyse av kulde