wordify
bokmålsordboka
hoven
ADJEKTIV
Norrønt hofinn, av hefja ‘heve’
Om legemsdel: oppsvulmet av betennelse, slag, støt eller lignende
Fingeren var stiv og hoven
Være hoven over det ene øyet
Om person: overlegen, selvgod
Jeg utstår ikke den hovne bleien
hovenhet
SUBSTANTIV
Det å være hoven oppsvulmet
Symptomene er smerter, varme og hovenhet
Det å være hoven selvgodhet
Hovenhet på grensen til arroganse
hov
SUBSTANTIV
Norrønt hófr
Tykk, fast horndannelse som omgir det ytterste tåleddet hos hovdyr
Neshorn har også hover
Han havnet under hovene på hesten
Spikke hovene på en hest
Mannen med hoven
Djevelen
fanden
nynorskordboka
hoven
ADJEKTIV
Perfektum partisipp av hevje
hoven
ADJEKTIV
Norr. hofinn, av hefja ‘heve’
Om kroppsdel: oppsvulma av betennelse, slag, støyt eller liknande
Auget var hove
Begge fingrane var hovne
Om person: overlegen, sjølvgod
Ein hoven person
Hoven framferd
hovenskap
SUBSTANTIV
Det å vere hoven det å vere sjølvgod
Han var ein studie i hovenskap og dovenskap
hov, hóv
SUBSTANTIV
Norr. hófr
Tjukk, fast kapsel av horn kring ytste tåleddet hos hovdyr
Spikke hovane på ein hest
Neshorn har òg hovar
Hesten sparka henne med hoven
Mannen med hóven
fanden
Djevelen