wordify
bokmålsordboka
guru
SUBSTANTIV
Fra hindi, opprinnelig sanskrit ‘tung, verdig’
I indiske religioner og vestlige yogabevegelser: person som har nådd den høyeste åndelige innsikt, og som derfor er i stand til å lede andre
Lederfigur
En guru for den renskårne og puristiske funkisarkitekturen
gurubevegelse
SUBSTANTIV
Nyreligiøs sekt eller retning, særlig med hinduisk bakgrunn, der en guru veileder i yoga og meditasjon
Gurubevegelser sprer seg i Europa
nynorskordboka
guru
SUBSTANTIV
Frå hindi, opphavleg sanskrit ‘tung, verdig’
åndeleg leiar eller lærar i indisk religion eller yoga
Leiarfigur; ekspert
Guruen for geoturisme og berekraftig reiseliv