wordify
bokmålsordboka
graver
SUBSTANTIV
Person som utfører grave- og vedlikeholdsarbeid på kirkegård
Være ansatt som graver
Brukt som etterledd i sammensetninger: person som driver med graving
gravering
SUBSTANTIV
Det å gravere
Gravering av dørskilt
Gravert tegning, skrift eller lignende
En sølvskje med gravering
graveredskap
SUBSTANTIV
Redskap til å grave med
gravere
VERB
Fra fransk; beslektet med grave
Risse inn bokstaver eller figurer i en hard overflate (glass, metall, tre eller lignende)
Gravere initialer på sølvbestikket
Gravere inn navn i ringen
nynorskordboka
gravêr, graver
SUBSTANTIV
Avlefør vêr; jamfør gra
gravering
SUBSTANTIV
Det å gravere
Han dreiv med måling og gravering
Gravert teikning, skrift eller liknande
Ein kjel med sirlege graveringar
gravereiskap
SUBSTANTIV
Reiskap til å grave med