bokmålsordboka
duk
SUBSTANTIV
Norrønt dúkr, fra lavtysk
Tettvevd tøy
åpen båt med bare en duk til dekke
Som etterledd i ord som:
Tøystykke til dekke, særlig på bord
Legge duk på bordet
Rulle duker
Komme til duk og dekket bord
Komme til arbeid eller lignende der alt er gjort ferdig på forhånd
Få alt tilrettelagt for seg
Som etterledd i ord som:
Tørkle til å ha på seg
Som etterledd i ord som:
Tørkeplagg
Som etterledd i ord som:
dokke, dukke
SUBSTANTIV
Norrønt dokka, jamfør lavtysk docke ‘lekedokke, stråbunt’
Leketøy som ligner et menneske
Leke med dokker
Som etterledd i ord som:
Menneskelignende figur
Dokkene i utstillingsvinduet viser sesongens klær
Som etterledd i ord som:
Nett og søt jente eller svært pyntet kvinne
Som etterledd i ord som:
Viljeløst, uselvstendig menneske
Som etterledd i ord som:
Bunt av tråd eller lignende
dokkeansikt, dukkeansikt
SUBSTANTIV
Av dokke
Pent ansikt uten særpreg
dokkeklær, dukkeklær
SUBSTANTIV
Klær til dokke
Sy dokkeklær
nynorskordboka
duk
SUBSTANTIV
Norr. dúkr; frå l.ty.
Vove tøy
Dei strekte duk over båtane
Som etterledd i ord som:
Tøystykke til dekke, særleg på bord
Leggje duk på bordet
Rulle dukar
Kome til duk og dekt bord
Kome til arbeid eller liknande der alt er gjort ferdig på førehand
Få alt lagt til rette for seg
Som etterledd i ord som:
Tørkle til å ha på seg
Som etterledd i ord som:
Som etterledd i ord som:
dukat
SUBSTANTIV
Gjennom gammalhøgtysk og italiensk, frå mellomalderlatin ducatus ‘hertugdøme’, siste ordet i innskrifta på dei eldste dukatane frå Venezia
Eldre europeisk mynt, ofte i gull
Ho fekk 750 dukatar for sesongen
dukk
SUBSTANTIV
Av dukke
Det å dukke; dykk; dukking
Ein dukk ned til 300 meters djup
Gå dukken
Bukke under
Gå til grunne
konkurs
Landet var i ferd med å gå dukken
Selskapet gjekk dukken
dukkand
SUBSTANTIV