bokmålsordboka
SUBSTANTIV
Fra gresk ‘samtale, språk’, av -lektos ‘som kan seies’
Språkform som er spesiell for en del av et større språkområde som den språklig sett hører inn under; målføre; jamfør sosiolekt
Snakke dialekt
Holde på dialekten sin
SUBSTANTIV
Samling av kart som viser den geografiske utbredelsen av visse språktrekk
SUBSTANTIV
Av gresk dialektike (tekhne) ‘samtale(kunst)'; av dialekt
I filosofi: metode der en gjennom spørsmål og svar, argumenter og motargumenter søker å bestemme begrepenes innhold eller trenge inn i et problem
Lære om at tanken (og utviklingen) går gjennom motsetninger som blir opphevet ved å forenes i høyere enheter
SUBSTANTIV
Person som bruker eller mestrer dialektikk
nynorskordboka
dialekt
SUBSTANTIV
Frå gresk ‘samtale, språk’, av -lektos ‘som kan seiast’
Variant av eit språk som blir talt innanfor eit visst geografisk område; målføre; jamfør sosiolekt
Snakke dialekt
dialektatlas
SUBSTANTIV
Atlas med dialektkart
dialektikar
SUBSTANTIV
Person som bruker eller meistrar dialektikk
dialektform
SUBSTANTIV
Form som eit ord har i ein dialekt