bokmålsordboka
SUBSTANTIV
Det å breke, særlig en enkelt gang
Vi hørte bjelleklang og brek fra sauer
SUBSTANTIV
Av brekke
Det at noe brekker; brudd
Gjøre et brekk
Et væpnet brekk
SUBSTANTIV
Av engelsk brake ‘brems’
Håndbrems på motorkjøretøy; håndbrekk
Parkere bilen med brekket på
SUBSTANTIV
Av engelsk breakage, av break ‘bryte i stykker’
Skade på vare i form av brudd forårsaket av slag eller støt under transport
nynorskordboka
brek
SUBSTANTIV
Det å breke, særleg ein einskild gong; mekring
Bukken gjev frå seg grove og langdregne brek
brekalv, bredekalv
SUBSTANTIV
Stykke som losnar av ein isbre; jamfør kalv
Brekalven raste ut
brekant, bredekant
SUBSTANTIV
Kant på isbre
Sauene beiter langs brekanten
brekk
SUBSTANTIV
Av engelsk brake ‘brems’
Handbrems på motorkøyretøy; handbrekk
Køyre med brekket på