Ordet "dis" brukes i norsk for å beskrive en situasjon der to personer tiltaler hverandre med den høflige tiltaleformen "De" i stedet for å bruke den mer uformelle "du". Dette reflekterer ofte en mer formell eller reservert tone i samtalen. Ordet "dis" har røtter i en tidligere sosial praksis der man viste høflighet og respekt ved å unngå å bruke den uformelle tiltaleformen "du". I moderne språkbruk kan "dis" brukes for å indikere at to personer behandler hverandre på en høflig og formell måte, eller for å skille denne formen fra den mer avslappede "du"-formen.

Eksempler:
1. I gamle dager ble man forventet å dis hverandre i formelle sammenhenger.
2. I den kongelige hoffet, er det vanlig å dis andre adelige og kongelige.
3. Selv om vi er kolleger, foretrekker jeg å dis deg fremfor å bruke "du" på jobben.
4. I noen kulturer er det vanlig å dis personer som er eldre eller har en høyere sosial status.
5. Etikette krever ofte at man diser fremmede eller personer man møter for første gang.