bokmålsordboka
VERB
Fra dansk, siste del opprinnelig av norrønt bregða ‘bebreide’
Legge skyld på; laste, klandre, kritisere
Han kan ikke bebreides for noe
Bebreide seg selv for at det gikk galt
SUBSTANTIV
Det å bebreide anklage, kritikk, irettesettelse
Rette sterke bebreidelser mot noen
Det var ikke ment som en bebreidelse
ADJEKTIV
Som gir uttrykk for bebreidelse; klandrende
Et bebreidende blikk
Ikke si et bebreidende ord
nynorskordboka
bebreide
VERB
Frå bokmål, etterleddet opphavleg av norrønt bregða ‘bebreide’
Leggje skuld på; klandre, laste, kritisere
Bebreide seg sjølv