wordify
bokmålsordboka
øverst
ADJEKTIV
Norrønt øfstr; egentlig superlativ av over; jamfør øvre
Som er lengst eller høyest oppe
De øverste gårdene i dalen
Båtens øverste dekk
Landets øverste myndigheter
Som adverb:
øverst oppe
Det lå øverst i sekken
Fra øverst til nederst
Sitte øverst ved bordet (på den fornemste plassen)
øversteprest
SUBSTANTIV
I det gamle Israel: prest som stod i spissen for presteskapet og ledet gudstjenesten på de store festdagene, yppersteprest
øverstkommanderende
SUBSTANTIV
Offiser som har øverste kommando
øverstkommanderende
ADJEKTIV
Som har øverste kommando
nynorskordboka
øvst
ADJEKTIV
Norrønt øfstr, efstr; sjå øvre
Som er, ligg lengst eller høgast oppe
Dei øvste gardane i dalen
øvste dekket på båten
øvst oppe
Det ligg øvst i sekken
Som står høgast med omsyn til rang, makt og liknande
øvste embetsmannen i departementet
Som er samansett av nokon som har nådd høgaste (alders)steget
Gå i øvste klassa
Som er lengst framme, på den mest fornemme plassen; fremst
Dei øvste plassane ved bordet
Som adverb:
Sitje øvst ved bordet
Stå øvst på kyrkjegolvet
øvstegrense
SUBSTANTIV
Høgaste grense; maksimum
Ei øvstegrense for skattepresset
øvsteprest
SUBSTANTIV
Leiar for presteskapet i det gamle Israel
øvstkommanderande
SUBSTANTIV
Av øvstkommanderande
Offiser som har øvste kommandoen
øvstkommanderande for krigsmakta