wordify
bokmålsordboka
vrak
SUBSTANTIV
Fra lavtysk, nederlandsk, beslektet med norrønt rek ‘drivgods’
drivgods; totalhavarert fartøy
Skipsvrak
Båten ble slått til vrak mot fjellveggen
Gjenstand som er skadet eller ødelagt og ikke kan brukes
Bilvrak, flyvrak
Bilen ble totalt vrak
Kjøre bort vraket av bilen
Person som er legemlig eller åndelig nedbrutt, ødelagt
Narkotikavrak, nervevrak
Et fordrukkent vrak
Kjenne seg som et vrak
Slå, kaste vrak på (vrake, forkaste)
vraker
SUBSTANTIV
Person som har til yrke å undersøke varekvaliteten (for eksempel av fisk, frukt og kjøtt) og skille ut det som ikke holder mål
Sildevraker
vrakfisk
SUBSTANTIV
(tropisk) piggfinnefisk i havabborfamilien som ofte oppholder seg i nærheten av vrakgods og flytende avfall, Polyprion americanus
Vraket fisk
vrakgods
SUBSTANTIV
Gjenstander fra et forlist skip
nynorskordboka
vrak
SUBSTANTIV
Frå lågtysk, nederlandsk; same opphav som rak
(skrog av) skip som er totalhavarert; drivgods, rekved
Skipsvrak
Leite etter vrak langs stranda
Noko som er skadd eller øydelagt og ikkje kan brukast
Bilvrak
Køyre bilen til vrak
Mindre sagbord og skadd tømmer blir rekna for vrak
Person som er hjelpelaus, åndeleg og/eller kroppsleg nedbroten
Nervevrak
Eit vrak i rennesteinen
Kjenne seg som eit vrak
Det å vrake
Slå (kaste) vrak på (forkaste)
vrak
ADJEKTIV
Av vrak
Berre som predikativ:
Skuta låg vrak (låg som vrak, var øydelagd)
vrakar
SUBSTANTIV
Av vrake
(yrkestittel for) person som granskar varekvalitet (til dømes på fisk, frukt og kjøt) og skil ut det som ikkje held mål
Sildevrakar
vrakdukking, vrakdykking
SUBSTANTIV
Dykking etter skipsvrak