wordify
bokmålsordboka
uren, urein
ADJEKTIV
skitten
Urene hender, kokekar
I visse troer og religioner: besmittet og derfor skadelig
Uren mat
Urene ånder
Kvinnen ble regnet som uren etter fødselen
uklar, grumsete
Urene farger
Urent farvann (med skjær, båer og lignende)
Synge, spille urent (med skurrende bitoner eller lignende)
Uren hud
Med kviser og lignende
Ikke korrekt, ureglementert
Urent trav
Galopp i en travøvelse; brudd på regler
usedelig
Urene tanker
urenhet, ureinhet
SUBSTANTIV
Det å være uren
Være full av urenhet
Urenheter i metall, mineral
urenslighet, ureinslighet
SUBSTANTIV
Det å være urenslig
urenset, urensa
ADJEKTIV
nynorskordboka
ur
SUBSTANTIV
Norrønt úr n ‘yr’
Regnsky
sno; kald trekk; luftdrag
ur
SUBSTANTIV
Lys flekk i skylaget nær sola (mellom anna brukt som grunnlag for å spå vêret)