wordify
bokmålsordboka
union
SUBSTANTIV
Fra senlatin, av latin unus ‘en’
Forening, forbund, (politisk) sammenslutning /
Den europeiske union (regional samarbeidsorganisasjon i Europa ; forkorting EU)
Stater som utgjør et politisk forbund med større eller mindre indre selvstyre for hver stat
Norge var i union med Sverige fra 1814 til 1905
Mat. mengde som består av elementene i to eller flere andre mengder
unionsmerke
SUBSTANTIV
Merke, særlig på flagg, som markerer at et land er i union
unionist
SUBSTANTIV
Tilhenger av en politisk union
unionskonge
SUBSTANTIV
Konge over to eller flere land som er i union
nynorskordboka
union
SUBSTANTIV
Seinlatin unio, av latin unus ‘ein’
samskipnad, forbund, foreining
Norsk Studentunion
Statslaging eller samband av fleire statar (med varierande grad av sjølvstyre for kvar stat)
Unionen mellom Noreg og Sverige 1814–1905
Landa gjekk inn i union (med kvarandre)
Den europeiske unionen (namn på ein overnasjonal samarbeidsorganisasjon av europeiske statar frå 1992)
I matematikk: mengd som inneheld elementa i to eller fleire mengder
unionist
SUBSTANTIV
Tilhengjar av ein union
union jack
SUBSTANTIV
Engelsk ‘unions-gjøs’
Nasjonalt flagg for Storbritannia
unionsavtale
SUBSTANTIV
Avtale om ein union