bokmålsordboka
umyndig
ADJEKTIV
Som ennå ikke er myndig
Som er umyndiggjort
Hun ble erklært umyndig
umyndighetserklæring
SUBSTANTIV
umyndiggjøre
VERB
Jur. frata person over 18 år retten til å bestemme over sin formue eller gjøre bindende avtaler (på grunn av senilitet, sinnssykdom og lignende); jur. ofte i overført betydning:
For mange lovbestemmelser kan umyndiggjøre folk
nynorskordboka
umyndig
ADJEKTIV
Enno ikkje myndig
Umyndig ungdom
Som substantiv:
Ein umyndig med verje
Fråteken retten til å rå over formuen sin og gjere bindande avtaler; umyndiggjord
Gjere umyndig (ta frå (nokon) rådvelde over eigedom (til dømes på grunn av demens))
Som ikkje får rå godt nok over eigen lagnad (på grunn av mange restriksjonar, sentraldirigering eller liknande)
umyndigskap
SUBSTANTIV
Det å vere umyndig
umyndiggjere
VERB
Gjere umyndig
Umyndiggjere ein på grunn av sinnssjukdom
Gjere umyndig
Kjenne seg umyndiggjord i samfunnet