wordify
bokmålsordboka
turnus
SUBSTANTIV
Middelalderlatin; beslektet med tur
Fast rekkefølge, regelmessig veksling, for eksempel i arbeidstid eller plikter
turnuskandidat
SUBSTANTIV
En som gjør turnustjeneste
turnustjeneste
SUBSTANTIV
Den obligatoriske tjenestetiden som medisinske kandidater må ha før de blir autoriserte leger
nynorskordboka
turnus
SUBSTANTIV
Mellomalderlatin; samanheng med tur
Fast rekkjefølgje, regelfast skifte, til dømes av plikter, tid eller stad innanfor eit arbeid
turnuskandidat
SUBSTANTIV
Medisinsk kandidat som gjer turnusteneste
turnustenest, turnusteneste
SUBSTANTIV
Obligatorisk teneste som ein medisinsk kandidat gjer på sjukehus og i distriktslækjarteneste for å kunne bli autorisert lækjar