wordify
bokmålsordboka
trone
SUBSTANTIV
Gresk ‘stol, trone’
Kostbar, utsmykket stol (plassert på en forhøyning) for høytstående person, regjerende fyrste, pave eller lignende, særlig i overført betydning:
Sitte på tronen
Ha kongstittel og kongsmakt
Bestige tronen
Overta øverste fyrstelige tittel og myndighet i et land
I religiøst språk:
For tronen (foran Gud (på dommedag))
trone
VERB
Sitte og ruve, dominere
Han tronet ved enden av bordet
Fjellet troner over dalen
nynorskordboka
trone
SUBSTANTIV
Frå gresk ‘stol’
Gild, opphøgd stol som sete for høgtståande person, regjerande fyrste, pave eller liknande
Kongetrone
Stå for Guds trone (på dommedag)
(bilete på) stilling eller mynde som øvste fyrste i eit land
Ta over trona etter faren
Kome på trona
Sitje på trona
Regjere
trone
VERB
Av trone
Sitje og ruve (høg og brei)
Trone ved enden av bordet
tronarving, tronerving
SUBSTANTIV
Arving til ei trone