wordify
bokmålsordboka
tortur
SUBSTANTIV
Fra middelalderlatin av torquere ‘dreie, pine’
Fysisk eller psykisk mishandling for å tvinge noen til å tilstå eller til å gi viktige opplysninger
Fangen tilstod under tortur
Fysisk, åndelig tortur
Bli utsatt for tortur
pine
Det var rene torturen å høre henne synge
torturist
SUBSTANTIV
Person som torturerer
torturkammer
SUBSTANTIV
torturredskap
SUBSTANTIV
nynorskordboka
tortur
SUBSTANTIV
Frå mellomalderlatin; sjå tort
Fysisk eller psykisk mishandling for å tvinge nokon til å tilstå eller liknande
Tortur vart innført i Noreg i 1687 og avskaffa i 1814
Tortur og politisk undertrykking heng saman
òg i overført tyding: sterk åndeleg pine eller plage
Dette er reine torturen å høyre på
torturist
SUBSTANTIV
Person som torturerer
torturkammer
SUBSTANTIV
Rom der det blir drive tortur
Fengselet hadde torturkammer i kjellaren
torturreiskap
SUBSTANTIV