wordify
bokmålsordboka
tiltale
SUBSTANTIV
Av tale
Muntlig henvendelse
Få, gi svar på tiltale (svar som fortjent)
Høflig tiltale
Tiltale med flertallsformene De, Dem, Deres
Jur. påtale
tiltale
VERB
Av tale
Henvende seg til
De tiltalte hverandre med etternavn (henvendte seg til hverandre)
Jur. sette under tiltale, anklage
Være, bli tiltalt for drap
Brukt som substantiv: person som er tiltalt i en rettssak
Den anklagede
Vitne til fordel for den tiltalte
Virke lokkende
Føle seg tiltalt av noe (tiltrukket)
tiltalebenk
SUBSTANTIV
Jur. anklagebenk
tiltalebeslutning
SUBSTANTIV
Jur. vedtak om å reise offentlig tiltale
nynorskordboka
tiltale
SUBSTANTIV
Av tale
Det å tale til eller bli tiltalt; ord som ein rettar til nokon
Få, gje svar på tiltale (svar som fortent)
Høfleg, vørdsam tiltale
Fleirtalsformene De, Dykk, Dykkar
I jus: påtale
tiltale
VERB
Av tale
Vende seg til, rette ord til
Dei tiltalte kvarandre med etternamn
I jus: setje under tiltale; klage
Vere, bli tiltalt for drap
I perfektum partisipp brukt som substantiv:
Den klaga
Vitne til fordel for (den) tiltalte
Verke lokkande
Kjenne seg tiltalt av noko(n)
tiltalebenk
SUBSTANTIV
I jus, eigenleg: benk, sete for den tiltalte, i uttrykk:
Sitje på tiltalebenken
Vere tiltalt
tiltaleboks
SUBSTANTIV
I jus: bås, plass i rettslokalet der tiltalte er under forhandlingane