wordify
bokmålsordboka
telefon
SUBSTANTIV
Gjennom engelsk, fra fransk av tele- og -fon
Apparat til å overføre lyd eller tale over lengre avstander
Legge inn telefon
Det ringer i telefonen
Ta telefonen
Snakke i telefon
Felttelefon, hustelefon, mobiltelefon
Anlegg med ledningsnett og stasjoner for telefon (1), telefonanlegg
Bygda fikk strøm og telefon samtidig
Samtale i telefon (1), telefonsamtale
Ta en telefon til Tønsberg
Vente på en telefon
Det var en telefon mens du var ute (telefonoppringning)
telefonabonnent
SUBSTANTIV
Person eller institusjon som leier telefon og telefontjeneste
telefonannonse
SUBSTANTIV
Annonse som ringes inn
telefonavis
SUBSTANTIV
Nyhetstjeneste over telefon
nynorskordboka
telefon
SUBSTANTIV
Gjennom engelsk, frå fransk; av tele- og -fon
Apparat til å ta imot og sende lyd eller tale over lengre avstandar; telefonapparat
Felttelefon
Hustelefon
Mobiltelefon
Leggje inn, få telefon
Det ringjer i telefonen
Telefonen ringjer
Ta telefonen
Snakke i telefonen
Anlegg med leidningsnett og stasjonar for overføring av lyd eller tale over lengre avstandar; telefonanlegg
Trådlaus telefon
Staden hadde nyleg fått telefon
Samtale i telefon (1); telefonsamtale
Ta, tinge, vente på ein telefon
telefonabonnent
SUBSTANTIV
Person eller institusjon som leiger telefon og telefonteneste; telefontingar
telefonanlegg
SUBSTANTIV
Telefon
telefonannonse
SUBSTANTIV
Annonse som blir ringd inn; telefonlysing