wordify
bokmålsordboka
særs
ADVERB
Egentlig genitiv av sær
usedvanlig
Det var alltid noe særs med dem
Avlingen var særs bra i år
Være særs uheldig
Særs godt
Tidligere: beste karakter (i grunnskolen), forkorting Sg
særskole
SUBSTANTIV
Tidligere navn på spesialskole
særspråk
SUBSTANTIV
Variant av en målform eller et målføre som blir talt av personer med visse trekk felles, for eksempel yrke, alder, kjønn; til forskjell fra allmennspråk
særstilling
SUBSTANTIV
Særegen stilling, unntaksstilling
Stå i, innta en særstilling
nynorskordboka
særs
ADJEKTIV
Eigenleg gen av sær
Som merkjer seg ut; uvanleg
Ikkje vise noka særs glede over tiltaket
Det er alltid noko særs med dei
Brukt som adv: i høg grad, svært, uvanleg
Avlinga var særs bra i år
Vere særs uheldig
Særs godt
Før: beste karakter (i grunnskulen)
Forkorta Sg
Jf S
Særs tilfredsstillande
Karakteren særs godt
særskole, særskule
SUBSTANTIV
Eldre nemning på spesialskole
særspråk
SUBSTANTIV
Variant av ei målform eller eit målføre som blir talt av (grupper av) personar med visse sams drag, til dømes alder, kjønn eller yrke
Det er særleg i ordtilfanget at eit særspråk merkjer seg ut