wordify
bokmålsordboka
spjåke
VERB
Fra lavtysk; samme opprinnelse som spøke
Pynte narraktig
Spjåke seg til, ut
spjåkete, spjåket
ADJEKTIV
Narraktig pyntet
Være spjåkete kledd
nynorskordboka
spjåk
SUBSTANTIV
Spjåkete mann
spjåk
SUBSTANTIV
Det å spjåke seg til
Person, særleg kvinne som spjåkar seg til
spjåke
VERB
Frå lågtysk; same opphav som spøke
Stase seg til på ein (smaklaus og) narrevoren måte
Spjåke seg til
fikte
spjåkete
ADJEKTIV
Som liknar eller ter seg som eit spjåk narrevoren, tilstasa