wordify
bokmålsordboka
smykke
SUBSTANTIV
Av smykke
Pynteting av edle metaller, perler eller smykkesteiner
Bære ringer, armbånd og andre smykker
smykke
VERB
Fra tysk, lavtysk; beslektet med smyge egentlig ‘la ringer eller klær smyge seg om’
pynte, pryde
Smykke (seg) med diamanter
Kirken var vakkert smykket
Smykke seg med
Flotte seg med (en fin tittel)
smykkeskrin
SUBSTANTIV
Skrin til å ha smykker i
smykkestein, smykkesten
SUBSTANTIV
(edel)stein brukt i eller som smykke
nynorskordboka
smykke
SUBSTANTIV
Av smykke
Prydting av edelt metall, perler eller steinar
Gå med ringar, armband og andre smykke
smykke
VERB
Frå lågtysk, tysk; samanheng med smyge eigenleg ‘la ringar og klede smyge kring seg’
pynte, pryde
Smykke (seg) med diamantar
Smykke festlokalet
Smykke seg med
Flotte seg med (ein fin tittel)
smykkeskrin
SUBSTANTIV
Skrin til å ha smykke i
smykkestein
SUBSTANTIV
(edel)stein brukt i eller som smykke