wordify
bokmålsordboka
sminke
SUBSTANTIV
Fra tysk
Farget hudpreparat brukt som skjønnhetsmiddel eller til maskering
Ha tykt med sminke i ansiktet
sminke
VERB
Ha på sminke
Være sterkt sminket
Sminke seg
sminkebord
SUBSTANTIV
Særlig på teater: bord med speil og annet tilbehør til sminking
nynorskordboka
sminke
SUBSTANTIV
Frå tysk
(farga) hudpreparat, brukt til venleiksmiddel eller maskering
Ha tjukt med sminke i andletet
Skodespelaren tok av sminka
sminke
VERB
Ha på sminke
Sminke seg
Vere sterkt sminka og parfymert
sminkebord
SUBSTANTIV
Særleg på teater: bord med spegel og anna utstyr til å sminke seg ved
sminkedåse
SUBSTANTIV
Dåse med utstyr til å sminke seg med