wordify
bokmålsordboka
skaut
SUBSTANTIV
Norrønt skaut; beslektet med skyte egentlig ‘noe som skyter fram’
tørkle brukt som hodeplagg av kvinner
skogstur, skautur, skogtur
SUBSTANTIV
Tur i skogen
skogteig, skauteig
SUBSTANTIV
(oppmålt) stykke av skog, utskiftet skogstykke
Gårdene hadde en skogteig hver oppe i lia
skogtekniker, skautekniker
SUBSTANTIV
Yrkesutøver med eksamen fra toårig skogskole
nynorskordboka
skaut
SUBSTANTIV
Norrønt skaut; samanheng med skyte; eigenleg ‘noko som skyt fram’
Hjørne på segl saman med tauet som høyrer til
Sitje med skaut og vol
Tørkle brukt som hovudplagg av kvinner
Hos dyr, særleg storfe: teikning øvst i panna og på issen
skaute
SUBSTANTIV
Samanheng med skaut
bot, utfylling på noko; påskøytt stykke
skaute
VERB
Setje skaute på noko; lappe
Utstyre med skaut
skautete
ADJEKTIV
Med skaut på hovudet