wordify
bokmålsordboka
seil
SUBSTANTIV
Buet innsøkk i en kant eller rygg, bøy
Taket hadde en seil på midten
seil, segl
SUBSTANTIV
Norrønt segl
Stor duk på fartøy som tjener til å drive det fram ved hjelp av vinden
Sette, heise seil
Være under seil (underveis, på reise)
For fulle seil (med alle seil utspent av vinden)
Berge, minske, reve, stryke seil (ta inn eller minske seilføringen)
Ha vind i seilene
Også: ha medgang
(ut)spent duk, presenning som brukes for å fange opp noe eller til vern mot noe
Brannseil, solseil
ceyloner, seiloner
SUBSTANTIV
Person fra tidligere Ceylon (nå: Sri Lanka); jamfør srilanker
seilas
SUBSTANTIV
Fra lavtysk
Det å seile
Frisk, farlig seilas
nynorskordboka
seil
SUBSTANTIV
Kanskje samanheng med sid
bøyg; boge innsøkk i ein kant eller rygg; dokk
Taket hadde ein seil på midten
ceylonar, seilonar
SUBSTANTIV
Person frå tidlegare Ceylon (no: Sri Lanka); jamfør srilankar
seile
VERB
Lage ein bøyg
Seile seg
Bøye ryggen inn
Bøye av, halle
ceylonsk, seilonsk
ADJEKTIV
Som gjeld tidlegare Ceylon (no: Sri Lanka); jamfør srilankisk