wordify
bokmålsordboka
rykker
SUBSTANTIV
Fra tysk
Kreditor som krever det han eller hun har til gode
rykkerbrev
SUBSTANTIV
kravbrev
rykke
VERB
Norrønt rykkja
Trekke fort, nappe
Rykke opp med rota
Rykke i båndet
Rykke til
Fare sammen
Rykke en for
Avkreve en (noe)
dra
Rykke fram, nærmere
Sykebilen rykket ut
Rykke opp
Avansere
Rykke ut med
Utlevere, fortelle
I buntmakerfaget: skjære skinn opp i lange, smale striper og sy dem sammen slik at hver stripe går i hele plaggets lengde; særlig som adjektiv i perfektum partisipp:
En rykket skinnkåpe
nynorskordboka
rykkjar
SUBSTANTIV
Av rykke
Drivande arbeidskar
Ein slags pilk
rykkjar
SUBSTANTIV
Frå tysk
Kreditor som krev det han har til gode; innkrevjar
rykkarbrev, rykkjarbrev
SUBSTANTIV
kravbrev