wordify
bokmålsordboka
rygge
VERB
Av rygg
Bevege seg baklengs
Han rygget da han så den sinte hunden
Styre kjøretøy baklengs
Rygge bilen inn i garasjen
Nå sjelden: rokke; jamfør uryggelig
ryggesløs
ADJEKTIV
Lavtysk rokelos ‘sorgløs, likeglad’
Samvittighetsløs, moralsk fordervet
Være ryggesløs
Føre et ryggesløst liv
nynorskordboka
rygge, ryggje
VERB
Av rygg
Fare, gå, køyre baklengs; attre seg; bakke, hope
Rygge inn i garasjen
Rygge tilbake (for)
I overført tyding: ikkje våge å gje seg i kast med
Vike for
tvike, stusse
Få til å gå (styre, køyre) baklengs
Rygge hesten, bilen
Leggje eller ta på ryggen
Rygge høyet
ryggelys, ryggjelys
SUBSTANTIV
Baklys (på bil) som blir tent når ein ryggar
ryggjelaus, ryggelaus
ADJEKTIV
Gjennom da frå lågtysk rokelos ‘sorglaus, likesæl’
samvettslaus, samvitslaus; lauslynt, utan moralske hemningar
Vere ryggjelaus
Føre eit ryggjelaust liv
rygge tilbake (for)
I overført tyding: ikkje våge å gje seg i kast med; vike for; tvike, stusse; Sjå: rygge