wordify
bokmålsordboka
riss
SUBSTANTIV
Tysk Riss
Det å risse
Tegne noe med skarpe riss
Tegning (som gjengir hovedlinjene), skisse
Tegne et riss av noe
Grunnriss
Beskrivelse (som bare inneholder hovedpunkter)
Gi et riss av et miljø
rissefjær, rissefjør
SUBSTANTIV
Redskap til å trekke opp linjer med tusj
risse
VERB
Fra tysk
Tegne (med noe spisst)
Risse initialene i barken
I overført betydning:
Stå risset (inn) i hukommelsen
Risse opp
Også: dra opp hovedlinjene
nynorskordboka
riss
SUBSTANTIV
Tysk Riss
Det å risse
Teikne noko med skarpe riss
Teikning (som gjev att hovudlinjer eller konturar), rit, skisse
Teikne eit riss av noko
I overført tyding: skildring, framstilling (i hovudpunkt)
Gje eit riss av eit miljø
risseku
SUBSTANTIV
Ku som ikkje tek kalv; gjeldku
rissmåt
SUBSTANTIV
Av risse
ripmåt, strekmåt
risse
VERB
Teikne (med noko spist)
Risse førebokstavane i borken
Risse opp
òg: dra opp hovudlinjene