wordify
bokmålsordboka
reim, rem
SUBSTANTIV
Norrønt reim
Strimmel av lær eller skinn (med spenne og hull)
Bære noe i en reim
Skjære brede reimer av ryggen
La (noen) betale dyrt
Kjøre det reimer og tøy kan holde
Så fort redskapen kan tåle
Ha en reim av huden
Ha en snev av en skavank, svakhet eller lignende
Endeløst bånd av lær, tekstil eller lignende til overføring av drivkraft
Drivreim, viftereim
rem
SUBSTANTIV
Engelsk forkorting for roentgen equivalent (in) man
Eldre målenhet for biologisk stråledose; jamfør sievert
reimskive, remskive
SUBSTANTIV
Hjul med drivreim
remburs
SUBSTANTIV
Fra fransk; se rembursere
Betalingsmåte ved vareinnkjøp fra utlandet der kjøperen treffer avtale med en bank på selgerens bosted om å utbetale beløpet
åpne remburs
nynorskordboka
rem
SUBSTANTIV
Engelsk forkorting for rapid eye movement
I medisin: rask augerørsle under søvn
rem
SUBSTANTIV
Engelsk forkorting for roentgen equivalent (in) man ‘røntgenstråling som svarer til mennesket’
Måleining for biologisk stråledose, avløyst i 1979 av sievert
rem
SUBSTANTIV
Samanheng med ram
I bunden form eintal: den vonde, fanden
rem
SUBSTANTIV
Av remje
Stygt skrik, remjing