wordify
bokmålsordboka
rage
VERB
Fra tysk
Stikke opp, heve seg
Tårnet raget i været
I overført betydning:
Som forsker rager han høyt
rage
VERB
Samme opprinnelse som rave
sjangle, vakle; i presens partisipp:
Han kom ragende
nynorskordboka
rage
VERB
Same opphav som rage og rave
sjangle, vakle; svage att og fram (i alkoholpåverka tilstand)
Dei kom ragande
rage
VERB
Frå tysk
Stikke, nå (høgt) opp; reise seg
Tårnet ragar i vêret
Rage opp over
Nå opp over, merkje seg ut framfor (dei andre)
ragesott
SUBSTANTIV
svivesjuke
ragen
ADJEKTIV
Av rage
ustø; høg og smal