Ungdom som tar avstand fra det borgerlige samfunn ved særpreget framtoning, ved demonstrasjoner og lignende
provokasjon
SUBSTANTIV
Det å provosere; utfordring, utesking, framkalling av (lovstridige) handlinger
Arbeiderne betrakter oppsigelsen som en provokasjon
provokatør
SUBSTANTIV
Person som oppfordrer til lovstridige handlinger, urostifter
provosere
VERB
Fra latin ‘kalle fram, utfordre’; av pro- og vocare ‘kalle’
Tilskynde til noe lovstridig (for å skaffe seg påskudd til å slå ned på motstandere); utfordre, framkalle
Føle seg provosert til å gi en forklaring
Provosere fram en avgjørelse i en sak
Adjektiv i perfektum og presens partisipp:
Et provoserende spørsmål
Provosert abort
Framkalt abort
nynorskordboka
provo
SUBSTANTIV
Frå nederlandsk
Kortord for provokatør, særleg nytta om ungdomsopprørar (i slutten av 1960-åra)
provokasjon
SUBSTANTIV
Det å provosere; utfordring, handling som provoserer
Narkoprovokasjon (det å «spele med» for å avsløre narkotikahandel)
provokatør
SUBSTANTIV
Person som provoserer, som eggjar til ulovlege handlingar; person som er leigd til å skaffe fram påskot for å setje i verk straffetiltak eller liknande
Gestapo nytta provokatørar
provosere
VERB
Latin provocare ‘kalle fram, øse opp’
Eggje, utfordre (til ulovleg handling); kalle fram