wordify
bokmålsordboka
prange
VERB
Fra lavtysk
Være sterkt iøynefallende, glimre ved prakt eller skjønnhet
Kirken måtte prange for å inngyte respekt
Som adjektiv i presens partisipp:
Boka har et prangende utstyr
prange
VERB
Trolig samme opprinnelse som prange
Drive byttehandel, kjøpslå
prange
VERB
Fra lavtysk, eller nederlandsk ‘presse, klemme’
Seile hardt; i forbindelsen
Prange med seil (presse med seil ; se presse)
pranger
SUBSTANTIV
Av prange
Pengepuger
nynorskordboka
prange
VERB
Frå lågtysk
Stå fram med brask og bram, glimre, brikje
Ho pranga på framsida av bladet
Prangande forgylling
prange
VERB
Samanheng med prakke
Presse, nøyde til å ta imot eller kjøpe; jamfør prakke
Prange varene sine inn på folk
prute, kjøpslå
Prange ned prisen
Drive småhandel, bytehandel