wordify
bokmålsordboka
pioner
SUBSTANTIV
Fransk ‘nybygger’, av pion ‘fotsoldat’
Spesialutdannet soldat som bygger eller ødelegger kommunikasjoner, legger og rydder minefelt, utfører feltarbeid og lignende
nybygger
Foregangsperson
En av pionerene i arbeiderbevegelsen
peon, pion
SUBSTANTIV
Fra gresk Paion, navnet på de greske gudenes lege
Prydplante av slekten Paeonia i soleiefamilien
Rød som en peon
nynorskordboka
pioner
SUBSTANTIV
Av fr. pion ‘fotsoldat’, opphavleg av pionnier ‘nybyggjar’
Person som står i spissen for ei utvikling og går nye vegar; føregangsmann, føregangskvinne, banebrytar
Pionerane i arbeidarrørsla
Soldat i ingeniørvåpen
pionerarbeid
SUBSTANTIV
nybrotsarbeid; jf pioner