wordify
bokmålsordboka
panne
SUBSTANTIV
Samme opprinnelse som panne
øverste og fremste del av hodet
Skyte seg en kule for pannen
Rynke pannen
panne
SUBSTANTIV
Norrønt panna, fra middelalderlatin, av latin patina ‘skål, fat’;
Koke- eller stekekar
Steke flesk i panna
Være pott og panne
Være den som har hånd om alt og ordner alt ; se pott
Stort kar til å varme opp store væskemengder i, for eksempel ved brygging eller vasking
En slags takstein
pannebrask
SUBSTANTIV
Pannebein, panneskalle
pannehår
SUBSTANTIV
Hår som er gredd framover pannen
nynorskordboka
panne
SUBSTANTIV
Same opphav som panne
øvste og fremste delen av hovudet; skalle
Få eit slag i panna
panne
SUBSTANTIV
Norrønt panna, gjennom lågtysk, frå mellomalderlatin av, latin patina ‘skål, fat’
Steikjekar
Flesket freser i panna
kasserolle
Pott og panne ((eigl ‘kopp og kar’) den som ordnar alt)
Større kjel eller kar, til koking, destillering, brygging eller liknande
takpanne, pannestein
panneband
SUBSTANTIV
pannebein
SUBSTANTIV
Para bein i hjernekassa, mellom nasebeinet, augeholene og issebeinet