wordify
bokmålsordboka
orientering
SUBSTANTIV
Det å orientere; innretning
rettledning, rettleiing
Gi en kort orientering om noe
Idrett der en ved hjelp av kart og kompass og på kortest mulig tid skal ta seg fram gjennom en terrengløype med kontrollposter
orienteringsfag
SUBSTANTIV
I skolen: samlebetegnelse for fagene geografi, historie, samfunnslære og naturfag, o-fag
orienteringsløp
SUBSTANTIV
Konkurranse i orientering o-løp
orienteringsløper
SUBSTANTIV
nynorskordboka
orientering
SUBSTANTIV
Det å orientere
innføring, rettleiing
Gje ei kort orientering om noko
I idrett: orienteringsløp
orienteringsfag
SUBSTANTIV
Kvart av (skule)faga historie, geografi, samfunnslære og naturfag; forkorta o-fag
orienteringsløp, orienteringslaup
SUBSTANTIV
Terrengløp med kart og kompass der det på stuttast mogleg tid gjeld å ta seg fram via kontrollpostar frå start til mål