wordify
bokmålsordboka
opprører
SUBSTANTIV
Person som gjør eller deltar i opprør
opprøre
VERB
støte, få til å protestere
At folk blir behandlet ulikt, opprører rettferdsfølelsen min
Vekke moralsk harme, avsky
Slik framferd opprører de fleste
Som adjektiv i presens partisipp: sjokkerende, skammelig
Arbeidsforholdene var opprørende
Som adjektiv i perfektum partisipp: forferdet, harm
Være opprørt over en urettferdighet
I sterk uro
Et opprørt hav
nynorskordboka
opprørar
SUBSTANTIV
Person som gjer eller er med i eit opprør
Opprørarane kontrollerte kringkastinga