wordify
bokmålsordboka
kontor
SUBSTANTIV
Gjennom tysk, fra fransk, av latin computare; se konto
Lokale for administrasjon, planlegging, forskning eller lignende
Han jobber på kontor
FNs kontor i Wien
Færre politifolk skal sitte på kontor og administrere
Som etterledd i ord som:
hovedkontor
Arbeidsrom, innredet blant annet med kontorpult og kontorstol, for én person
Ha eget kontor
Bli kalt inn på sjefens kontor
Som etterledd i ord som:
cellekontor, sellekontor, hjemmekontor
Avdeling i departement eller annen større offentlig institusjon; jamfør regjeringskontor
Statsministerens kontor
Brukt som etterledd i sammensetninger: lokale for tjenesteytende virksomhet
kontorassistent
SUBSTANTIV
Begynnerstilling på kontor
kontordag
SUBSTANTIV
Fast dag da et kontor er åpent for å yte tjenester
kontordame
SUBSTANTIV
Foreldet betegnelse for kvinnelig kontoransatt
nynorskordboka
kontor
SUBSTANTIV
Gjennom ty.; frå fr.; av lat. computare; sjå konto
Lokale for administrasjon, planlegging, forsking eller liknande i ei bedrift
Arbeide på kontor
SNs kontor for koordinering av humanitær hjelp
Ho sit på eit kontor i eit stort firma
Som etterledd i ord som:
hovudkontor
Arbeidsrom, innreidd mellom anna med kontorpult og kontorstol, for éin person
Ha eige kontor
Forskarane hadde kontor i museet
Som etterledd i ord som:
cellekontor, sellekontor, heimekontor
Del av ei avdeling i eit departement el ein annan offentleg institusjon; jf regjeringskontor
Statsministerens kontor
Brukt som etterledd i samansetningar: lokale for tenesteytande verksemd
kontorarbeid
SUBSTANTIV
Arbeid som blir utført på kontor
kontorassistent
SUBSTANTIV
Byrjarstilling på kontor
Byrje som kontorassistent
kontordag
SUBSTANTIV
Fast dag da eit kontor er ope for å yte tenester