wordify
bokmålsordboka
kontant
SUBSTANTIV
Samme opprinnelse som kontant
Mest i flertall: rede penger; cash
Betale med kontanter
kontant
ADJEKTIV
Fra it.; av lat. computare ‘regne sammen’
Som betales med kontanter
Selge mot kontant betaling
Kontant oppgjør
Kontant på labben
Med pengesedler fra hånd til hånd
Rask og bestemt; fast, myndig, resolutt
Et kontant svar
Være kontant
Brukt som adverb:
Slikt tull avvises kontant
kontantautomat
SUBSTANTIV
Automat i bank der kontoinnehavere kan ta ut kontanter; minibank
kontantkort
SUBSTANTIV
Kort til mobiltelefon med forhåndsbetalt ringetid
nynorskordboka
kontant
SUBSTANTIV
Sm_o_s kontant
Mest i fleirtal: reie pengar; cash
Mangle kontantar
kontant
ADJEKTIV
Frå it.; av lat. computare ‘rekne saman’
Som blir betalt med kontantar
Kontant betaling
Kontant på labben
Med pengesetlar frå hand til hand
Snøgg og stø; fast, myndig, resolutt
Eit kontant svar
Vere kontant
Brukt som adverb:
Setje ballen kontant i mål
kontantautomat
SUBSTANTIV
Automat i ein bank der kontohavarar kan ta ut kontantar; minibank
kontanthandel
SUBSTANTIV