wordify
bokmålsordboka
klokker
SUBSTANTIV
Norrønt klokkari, egentlig ‘den som ringer med kirkeklokka’
Kirkelig tjenestemann som er prestens medhjelper, og som leder salmesangen
klokkerbønn
SUBSTANTIV
Tidligere: inngangs- eller utgangsbønn som ble lest av klokkeren ved gudstjeneste
klokkerdansk
SUBSTANTIV
Bokstavrett uttale av dansk skriftspråk (som tidligere var vanlig blant norske lærere og klokkere)
klokkertro, klokkertru
SUBSTANTIV
Sterk tro
Ha klokkertro på noe
nynorskordboka
klokkereim
SUBSTANTIV
Reim til armbandsur
klokkeringing
SUBSTANTIV
Ringing med (kyrkje)klokke
klokkeringar, klokkeringjar
SUBSTANTIV