bokmålsordboka
klokker
SUBSTANTIV
Norrønt klokkari, egentlig ‘den som ringer med kirkeklokka’
Kirkelig tjenestemann som er prestens medhjelper, og som leder salmesangen
klokkerbønn
SUBSTANTIV
Tidligere: inngangs- eller utgangsbønn som ble lest av klokkeren ved gudstjeneste
klokkerdansk
SUBSTANTIV
Bokstavrett uttale av dansk skriftspråk (som tidligere var vanlig blant norske lærere og klokkere)
klokkertro, klokkertru
SUBSTANTIV
Sterk tro
Ha klokkertro på noe
nynorskordboka
klokkar
SUBSTANTIV
Norrønt klokkari, frå lågtysk etter, mellomalderlatin
Kyrkjeleg tenestemann som hjelper presten med prestedrakta, lys og utstyr, og som leier salmesongen
Du er ein klokkar!
klokkarbøn, klokkarbønn
SUBSTANTIV
Fram til 1977: inngangs- (og utgangs)bøn som klokkaren les i høgmessa
klokkardansk
SUBSTANTIV
Knotet, bokstavrett uttale av (dansk) skriftmål
Før var det vanleg at klokkarar og lærarar brukte klokkardansk